En vinterdag i 1967 ble de første persiennene produsert på Nedre Romerike. Den 17. januar startet Lady Persienneindustri AS opp i garasjen.

Som så mange andre selskaper som har blitt til opp igjennom årene, så startet Lady Persienneindustri som en hobby i garasjen til familien Olaisen på Lillestrøm. Ekteparet Turid og Rolf Olaisen hadde nettopp født en sønn, Ole Petter, og Turid hadde avsluttet sin jobb hos Dovre Trikotasje for å kunne bruke mer tid på hjemmebane. Rolf selv, som var utdannet svakstrøms-ingeniør ,hadde en solid jobb for Nato hvor han reiste rundt og monterte radioanlegg på militære lokasjoner.

Parallelt med dette arbeidet hadde Rolf fått en hobby han likte godt. De siste årene hadde han på fritiden reist rundt og montert/solgt gardinbrett og persienner til lokalbefolkningen på Romerike.

I 1966 rett i etterkant av at sønnen var kommet til verden, fikk Rolf tilbud fra Nato om å bli utstasjonert i Tyrkia. Dette ble selvfølgelig et stort valg for familien Olaisen å ta stilling til. Skal vi flytte? Eller skal vi finne på noe annet?

Kona Turid, som var og fortsatt er av det myndige slaget, var tydelig: Å trekke familien med en liten sønn vekk fra trygge omgivelser på Romerike, var ikke aktuelt, og etter et kort familieråd var saken klar. Vi blir på Lillestrøm, og vi finner noe her vi kan leve av.

Rolf hadde alltid vært en kreativ fyr, med utpregede kremmerinstinkter, og tenkte som så; Hva om hobbyen min kan bli et levebrød?

Han hadde tross alt etter et par års erfaring fra helger og kvelder med dørbanking og salg av persienner og gardinbrett oppdaget at det var en voksende vilje til å kjøpe denne type produkter, samt at interessen og viljen til å starte noe selv var tilstede.

Damene produserte og herrene solgte

Etter noen runder rundt kjøkkenbordet til familien Olaisen, ble de derfor enige om at en familiebedrift hvor «Ladiesene» produserte, og karene solgte, var et godt alternativ til å flytte Tyrkia.

Og det var nettopp intensjonen om at «ladiesene» skulle produsere persienner, som ga bedriften det klingende navnet «Lady Persienneindustri».

17.Januar i 1967 startet Turid og Rolf opp alene. Turid jobbet med telefon, ordre/faktura og ekspedering, mens Rolf var ute og solgte og monterte. Rolf sin far – Ole Andreas – som akkurat var pensjonert fra Jernbanen produserte persienner i startfasen sammen med Turid og Rolf. Etter hvert fikk Ole også med seg en pensjonert kollega og kompis til å produsere. Det lille selskapet var nå i ferd må å ta form.

Det å være gründer krevde kreativitet og innkjøp av lameller og tilvirkningsmaterialer var ikke gratis. For å få penger til til å kjøpe utstyret som trengtes solgte Rolf Joikaboller samt La Mote-strømpebukser for Hjemmets Produkter AS(i dag :Pierre Robert Group).

Knakket dører og solgte persienner

Etter hvert skjøt businessen fart, og salget økte i takt med at Rolf knakket dører og solgte persienner. Garasjen ble for liten og man trengte rett og slett et større lokale. Fryseriet nede i gata ble ledig, og produksjonslinja for innvendige persienner ble etablert.

Bedriften økte og utvidet i høy hastighet, og utvidet produktsortimentet med rullegardiner.  Det ble etablert en egen butikk og produksjonslinje for rullegardiner, samt opprettelse av en egen avdeling for å gardinskinneproduksjon. Sammen med et agentur for Kirsch, solgte og leverte Lady nå ukentlig varer til gardinforretninger i Oslo og Akershus.

Historien om da Ole Petter  skulle vente i bilen

Sønnen Ole Petter ble relativt tidlig interessert i farens arbeid, og da han var fem år fikk han bli med pappa på jobb. Som femåringer flest syntes han det var stas å få bli med på jobb, og var naturlig nok veldig nysgjerrig.

På første befaring skulle Ole Petter sitte igjen i bilen «og være stille, og ikke røre noe som helst». Ole Petter ville det annerledes. Han hadde jo sett pappa kjøre bil, og forstått at «pinnen» mellom setene måtte tas ned for at bilen skulle kjøre.

Mens pappa var inne og utførte sitt ærend måtte Ole Petter teste om han klarte å kjøre bilen. Håndbrekket lot seg løsne, og bilen tuslet pent nedover gata.

Når Rolf endelig var ferdig var forskrekkelsen, og forbauselsen stor; bilen var borte! Det hører med til historien at alt gikk bra, men lille Ole Petter måtte bli med inn til kundene de neste gangene han var med pappa på jobb.

«Skal du ikke kjøpe av pappaen min?»

Muligens var det skjebnens ironi at uhellet med bilen skjedde. Det lille krølltoppen hadde nemlig svært positiv innvirkning på kundene, og salget. Når kundene påsto at dette var for dyrt, eller at de ikke var interessert, pleide Ole Petter med gråtkvalt stemme å si «Skal du ikke kjøpe noe av pappaen min?».

Dette pleide som regel å snu lommeboka til «herr og fru Hansen» i Olaisens favør, og Rolf fikk bekreftet at arverekken hadde talentet til å drive butikken i fremtiden.

Sjeldent slinger i valsen

Det var først i 1976 at selskapet ble et eget AS,og selskapet fikk flere ansatte. Kona Turid sørget for at de ansatte hadde stramme tøyler, og på den måten ble det aldri dødtid på arbeidsplassen eller slinger i valsen. Hun var vaktbikkja Rolf trengte, slik at han kunne konsentrere seg om salg og produktutvikling.

Trangen til å utvikle seg, og ikke minst tilpasse seg et marked i endring, gjorde at Rolf etter hvert ville inn i markisemarkedet. Dette gjorde at bedriften trengte mer plass, og han hadde lenge tenkt at industriområdet på Nesa kunne være et bra sted.

Listefabrikkens lokaler i Nordahl Bruns Gate 8 ble ledig, og det ble etablert en egen produksjonslinje for markiser, og persienneproduksjonen ble flyttet.

Produksjon av markiser krevde både muskelkraft og ungdommelig pågangsmot, og en staut kar fra Høland kom på banen. Audun Krogstad var 17 år, og ville gjerne jobbe med produksjon. Audun ble etter hvert en nøkkelperson i bedriften, og har vært en ildsjel i selskapets markiseproduksjon. En produksjon som den dag idag utgjør kjernen av selskapets omsetning.

Iløpet av de neste årene, ble det behov for å effektivisere, og man flyttet suksessivt all produksjon under samme tak. Fabrikken ble bygget ut, og man fikk laget kontorer og etter hvert et showroom, som erstattet butikken i Storgata.

Nysgjerrighet til å utvikle seg, vilje til å drive og aldri gi seg

I de nye lokalene ble det under årene gjort mange forskjellige valg og investeringer. Oppfinnerånden til Rolf var alltid tilstede og produksjon av plastdeler og komponenter ble testet ut, og maskiner ble kjøpt i takt med utviklingen. Og det er vel nettopp denne ånden, som beskriver Lady Persienneindustri aller best. Nysgjerrighet til å utvikle seg, vilje til å drive og aldri gi seg, og samtidig en genuin interesse for bransjen og kundene.

I år er det 50 år siden selskapet ble etablert, og selskapet drives i samme ånd av sønnen Ole Petter som også elsker jobben sin. På lik linje som sin far, har han kona Charlotte ved sin side. Hun, som Turid, holder de ansatte i ørene og passer på at det ikke brukes unødvendige penger på investeringer som ikke gir avkastning.

Om selskapet eksisterer i ytterligere 50 år vites ikke, men det som er sikkert er at viljen til å lykkes er der, fokuset på kundene er genuint, og trangen til å utvikle selskapet er tilstede. Så det skulle ikke forundre noen i bransjen om det er en med etternavnet Olaisen som eier selskapet også i 2067.

Gratulerer med dagen, Lady, og takk for 50 år med genuin interesse for solskjerming!